Sverige

I forbindelse med prosjektarbeide med Nor, ble turene til Kongsvinger mange i 2009.
Under en av disse, følte vi en trang til å utforske områdene rundt, for bedre å kjenne lokalmiljøets geografi og historie.
‍

Odals Værk og Skinnarbølslottet, sammen med festningen, øvrebyen og min oldefars mange praktbygg er arkitektoniske meget spennende og inspirerende bekjentskaper.
Men Finnskogen og finnekulturen var både ny og eksotisk for oss, både på den norske og den svenske siden av grensen.
‍

Under flere av disse turene passerte vi et skilt med påskriften “Torsby”.
Ingen av oss hadde hørt dette navnet før, men vi følte at det hørtes svensk ut.
En dag bestemte vi oss for å finne ut hvor Torsby faktiske var – vi reiste dit.
Det er slående hvor mye bedre svensk kulturlandskap og bygninger er ivaretatt, enn tilfellet er i Norge. Kanskje er man mer bevisst og stolt sin nasjonale identitet.
‍

Selv om Torsby ikke viste seg å være spesielt vakkert eller spennende, lot vi oss begeistre og forføre av kulturlandskapet.
Etter våre lange opphold i London, er vi engelsk arkitektur og egenart svært bevisst.
Sammen med Kjetil har jeg etter hvert også lært de danske historiske stilarter å kjenne, men den svenske landsbygda representerte noe nytt og spennende for oss. Vi var nyskjerrig på tilstandene i vårt naboland.
Det var så hyggelig å få se hvor bevaringsivrigefolk generelt var og stolte av sine mange godt bevarte bygningsmiljøer.
‍

Det var under denne turen, vi første gang ble enige om at det ville være interessant å titte på eiendommer/
bevaringsmuligheter etc. i Sverige. Bakgrunnen var rett og slett en viss slitasje i forhold til alle negative og skuffende erfaringer innen bygningsvernet i Norge.
Etter hvert ble turene til Sverige hyppigere, og vi begynte også å gå på visninger både i Torsby, Sunne,
Arvika distriktet – før vi til slutt forelsket oss i Norra.
‍

Ögården i Dalsland, den trengte sårt vår hjelp.
Norra Ögården er en liten husmannsplass fra 1847, hvor kun hovedbygningen er bevart.
En sjarmerende tømmerstue som forteller sin historie om livet under trange kår, i en svunnen tid…
Plassen ligger som navnet indikerer, øde til – langt til skogs, hvor stillheten er øredøvende. Her har vi funnet roen.
‍

Vi har nå pietetisk fjernet 1960- og 70-tallet, og rendyrket den opprinnelige epoken, med unntak av det faktum at vi har lagt inn strøm.
‍

Denne gården har nå blitt en tenke og skrivestue, omkranset av Kjetils gammeldagse blomster, staude og urtebed, og granskogens sus…
Store deler av Dalslands kulturlandskap er så urørt og autentisk, at du nesten har følelsen av å
bevege deg i et stort museumsanlegg eller natur og kulturpark.
Det varmer to bygningsverneres hjerter å se et helhetlig kulturlandskap så godt bevart, men også i bruk, i full drift og velholdt.
Dette står i skarp kontrast til situasjonen i Norge hvor fraflytting og rivning, sammen med det stadig mer gjengrodde kulturlandskapet dessverre
dominerer.
‍

Våre erfaringer fra Sverige demonstrerer med all mulig tydelighet at det faktisk nytter både å bevare, men også å integrere historiens arv inn i den
moderne tid. (Tenk om nordmenn også kunne lære seg dette!).